PS. Du har mulighet til å kommentere bloggen på Diabetesforbundets Facebookprofil.
Tirsdag 6.juli, Norge:
Da har man "endelig" kommet hjem. At årets store høydepunkt er over for denne gang starter å synke inn i hodet mitt og det river i hjerterota hver gang jeg tenker at det er et helt år til neste gang jeg skal smake saftevann og kanelsegl. Lørdagskvelden gikk fort over for min del, la meg med feber og sår hals, våknet med et blodsukker på 20.3, høyeste iløpet av festivalen. Varmen gjorde ikke det hele noe bedre og jeg var nær ved å kaste inn håndkle, men jeg SKULLE se Prince og jeg skulle få regulert blodsukkeret nok til å nyte en iskald Strawberry Daquari. Var i svime hele søndagen, en kombinasjon av at det hele nesten var over, varme og diabetes. Men jeg klarte det, og hvilken avslutning det blei på det hele! Etter å ha smakt på det meste som Roskilde har å tilby, pustet inn urinlukt og støv, latt sola danne nye fregner på nesa og bare levd en uke var det Prince som skulle sette en stopper på det hele for min del. Jeg har ikke hørt så mye på han, men det ER Prince. Jeg gråt meg gjennom Jack Johnson tidligere på dagen og hadde derfor ingen tårer til overs, men jeg stod der i feberrus og dansa med de godt og vel 70.000 menneskene som hadde møtt opp for å se den usedvanlig lille mannen med sminke og noe som kan minne om dameklær. Halvveis inn i konserten måtte vi dra, de vi skulle sitte på med var klare. Klemmer blei utveksla, tårer blei tørka bort, løfter om neste år og takk for nå for gjennom lufta, 30 min seinere satt vi i en bitteliten bil og den ellers korte turen fra Roskilde til Køben tok nesten 2,5 timer, det var visst ikke bare vi som ville hjem.
Så her sitter jeg da. I sofaen, men en kjærlighetssorg og et savn som ikke kan måles mot noe. Jeg har bevist for meg selv og for familie nok en gang at man kan ha diabetes og dra på festival, man kan overleve det hele uten problemer og man kommer garantert til å ha en fin tid. Vil takke for meg og takke for at dere har lest, om noen har spørsmål, ris eller ros er det bare å maile meg på talullahh@gmail.com. Roskilde, vi sees neste år!
 |
| Foto: kvanneid.com |
Lørdag 3. juli, Roskilde:
Du veit du er på festival når det er dobbelt så lang kø til de kalde dusjene, som til de varme, og når du endelig har kommet innenfor må du stå i kø for å komme inn i dusjen også. Men det er så utrolig verdt det når du kjenner på følelsen du får i det du forlater dusjområdet. Overalt hvor øyet ser er det mennesker, folk danser, ler, smiler, spiser, gråter, kjefter, sover, de lever. Og slik føler jeg også. Det er utrolig hvor mange følelser som farer igjennom kroppen min iløpet av en dag, alt i fra jeg står opp tidlig tiiidlig pga. sola som steiker på teltduken, når jeg kjøper dagens 3. fish n'chips, når jeg smugsmaker på Øysteins strawberry daquari, når jeg danser uten mål og mening eller når jeg ser på alle menneskene, alle som beveger seg rundt, godt og vel 100.000. Hvor mange har diabetes? Hvor mange har hatt føling iløpet av festivalen? Hvor mange kysser i dette øyeblikk? og hvor mange er det egentlig som gleder seg til akkurat de samme konsertene som meg?
I dag (lørdag) er det vel varmerekord her på Roskilde, det er nesten på kanten til forferdelig for en bleik nordmann som meg,
men det ordner seg, snart skal vi bade. Eneste problemet er at varmen minsker matlysten. Har med meg to dobbeltpakker med
knekkebrød og 4 skinkeost tuber (vært ute en varm sommernatt før) og i skrivende stund er det det eneste jeg får i meg. Trist,
ettersom det snart er slutt på festivalen og jeg har andre planer enn å ligge i teltet mitt hele dagen. I kveld er det Robyn,
Muse, Prodigy og Shantel rett etter hverandre, bagen skal igjen fylles med sukkerbiter, skinkeost og knekkebrød, så får vi
håpe på at det ikke blir like trangt som under NOFX igår kveld. Det fine med hele festivalen er at all dansinga og traskinga rundt utrolig nok gjør underverker for kondis og blodsukker,
jeg har ikke bevegd meg så mye siden ifjor. Så da gjenstår det bare å spise nok, måle regelmessig og voila, blodsukkeret mitt har fått nytt liv, forhåpentligvis holder
det til de gamle rutiner trer inn hjemme også :)
Fredag 2. juli, Roskilde:
 |
| Foto: kvanneid.com |
Hadde min første dose med Fish'n chips igår, bare venta ett år på den, men som man sier; den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. Og det er sant!
Konsertområdet åpnet rundt 1700 og da bar det rett inn. Tusenvis av mennesker strømmet på, øl blei kasta rundt, på gresset lå det kjærestepar og slappet av, backstage stod artistene smånervøse og midt i alt kaoset sto jeg. Og jeg sier dere, når man er på festival og det er så trangt om plassen at man så vidt får puste, da er det ikke bare å flekke frem insulin, måleapparat osv. Gutta i campen lagde en liten sirkel rundt meg så jeg skulle få gjort mitt, men selvsagt var det både en og to og tre som blei ekstremt nysgjerrige. Du har virkelig ikke noe privatliv på festival.
Gorillaz skulle egentlig på 2200, men de var forsinka i ca 30 min, kjente jeg blei litt urolig ang. mat, men hadde et lager med sukkerbiter i veska og gode venner rundt meg. Da klokka blei 2230 tror jeg bare at jeg kobla helt ut, vi dansa, sang og hadde ståpels hele gjengen, for en fantastisk konsert det var! Etterhvert bar det tilbake til campen, mer dansing og venner før vi fant soveposen i det sola sendte sine første stråler vår vei. Nå er det bare 3 dager igjen og jeg vil ikke hjem!
- Christine
Torsdag 1. juli, Roskilde:
 |
| CHRISTINE PÅ ROSKILDE. Foto: kvanneid.com |
Da skjedde selvsagt det som måtte skje. Etter noen dager med litt for mye sol, lite mat og lite hvile for kroppen fant jeg det for godt og legge meg til å sove i teltet. Sola steika og de andre var litt rundt omkring. Satte på alarmen slik at jeg skulle våkne, men det neste jeg husker er kjæresten min som står over meg og tvinger i meg sukkerbiter. Han var på pakke nummer 12, 2 stk i hver, og fortsatt ulte jeg som et uvær. Da han kom inn hadde jeg virka litt rar , og ettersom han har hjulpet meg gjennom følinger før, flink som han er, skjønte han kjapt at noe var i veien. Han løp ut av teltet, bort til nabocampen og forklarte situasjonen, de skjønte raskt at det var viktig og løp videre bort til servicesenteret og ellers overalt på campområdet for å finne hjelpemidler. Etter bittelitt kom den ene dansken innom med sukkerbiter til meg.
Det er litt vanskelig å si hvordan jeg reagerer på føling. Første gangen jeg hadde føling med kjæresten min var jeg heldigvis reine engelen, bare blid og fornøyd, men når jeg blir skikkelig i det er det virkelig synd på han. Jeg lå og hylte og skreik i teltet igår, faktisk så høyt at naboteltet kom stormende inn for de trodde noen angrep meg. For en liten stund siden tatoverte jeg "Diabetic" på armen min, så kjæresten min dro opp genserermet og forklarte situasjonen. Etter 1 time var jeg tilbake på beina igjen, litt groggy, sliten og kald, men likevel med masse energi. Fortet meg bort og kjøpt meg lasagne og saftevann, satte meg på bakken og så resten av camperne mine danse til den 2 meter lange kista vi har i campen. Idag er det ikke overskya mer og om litt åpner selve konsertområdet, det er ølglade mennesker overalt hvor øyet kan se og jeg er helt sikker på at selvom denne følingen var en traumatisk opplevelse var det virkelig en "Orange Feeling" over det hele.
- Christine
Tirsdag 29. juni, Roskilde:
Så var jeg endelig kommet frem. Etter månedsvis med venting, planlegging og lengsel var jeg endelig tilbake i paradis. Livet mitt er sjelden ukomplisert og denne gangen var intet unntak, men jeg er her, og det er det viktigste.
 |
| ROSKILDE: Christina Tallulah Knudsen er på Roskilde og blogger om festival og diabetes. Foto: kvanneid.com |
Ting nr. 1 som kan gjøre tilværelsen litt ekstra vanskelig for en med diabetes; måleapparatet streiker i sola. Not good. Fint med Roskilde: 2 camper bortenfor er den en dansk kar med diabetes, så nå har vi felles målesessions hver dag, 1 ny venn for livet. Og jeg som går rundt og sier at jeg ikke kjenner NOEN med diabetes, dette stemmer ikke mer, attpåtil er han dansk.
Campen jeg bort på heter Coffin Camp og består av en 2 meter lang kiste som spiller musikk, kvelden/natten blei brukt til å turnére rundt med 5-600 mennesker på slep, dette ER Roskilde! Kreves selvsagt endel ekstra for en med diabetes, men sånn som ting ligger an er jeg ekstremt flink til å nyte livet, ta ting litt som det kommer, men hele tiden være på vakt, så langt funker det kjempefint, så gjenstår det bare å se litt lenger ut i uka.
Festival = junk, og selvom jeg har med 2 knekkebrødpakker og 4 skinkeost tuber er fristelsen når det florerer med frityrfett og fargerike drinker med litt for høyt sukkerinnhold.
Det er ikke lett, men med litt godvilje og nøye regulering går det over all forventning, klarer jeg å overleve festivalen med gode verdier og uten å oppleve en enste føling skal jeg belønne meg selv med en Strawberry Daquari under "Prince" på søndag. En liten en, that is.
- Christine
Søndag 27.juni, Intro:
Da jeg var 7 1/2 fikk jeg diabetes, jeg veide 12 kg og sov i 3 døgn når jeg blei lagt inn.
Da jeg blei 9 satte jeg sprøyter i appelsiner foran klassen.
Da jeg var 11 trua jeg med å stikke insulinpennen min i de som var slemme mot meg.
Da jeg var 12 fikk jeg føling under en forestilling i Drammens Teater og kunne ikke være med i siste scene.
Da jeg blei 13 besvimte jeg under en konsert med koret og måtte drikke orgelbrus for å få opp blodsukkeret.
Da jeg blei 14 løp jeg barbeint, hylgrinene gjennom Drammen etter å ha blitt sminka av venninner, uten å spise.
Da jeg blei 15 fikk jeg pumpe, og slutta med pumpe.
Da jeg blei 16 våkna jeg opp lam i Frankrike, med føling. Lammelsene kom av at jeg hadde brukket ryggen, men siden jeg hadde
diabetes, undersøkte de ikke mer og konstanterte med at det var lavt blodsukker.
Da jeg var 17 var jeg sikker på at jeg kom til å dø ettersom jeg våkna med føling og ingen hørte ropene mine.
Da jeg var 18 og fortsatt puppeløs vurderte jeg å sette insulinen litt høyere opp enn vanlig, og få infiltrater. Men det var
før jeg husket hva jeg lærte på dialeir i Kinsarvik en tid tilbake.
Da jeg var 19 fikk jeg meg kjæreste og skremte vettet av han en natt, med føling.
Da jeg blei 21 sjekka jeg inn på en flyplass, med føling.
...Flyvertinnene mine kastet også insulinsprøyta mi, noe som resulterte at flyet blei satt på bakken, jeg blei geleida med
2 maskingevær i nakken bort til bagen min, jeg måtte smake på insulinet og sette foran vaktene, bare så jeg ikke skulle sprenge
flyet.
Da jeg blei 22 var jeg hos frisøren, med føling, gikk ned Karl Johan, tok banen hjem og så forskrekket på kontoutskriften
min da jeg våkna igjen. Jeg hadde klart å bruke 2500 kroner på sjokolade og tvspill.
Likevel er det det at jeg drar på festival som folk gaper mest over. Hvordan kan en med diabetes dra på Roskilde?
Med "DIABETIC" tatovert på armen, et lager med druesukker i veska og avtale om lagringsplass til insulinen trer jeg inn i mitt 2. år på Roskilde, for å ha den beste uka, for å leve, for å oppleve ting og ikkeminst vise at det å ha diabetes slettes ikke er noen hindring. Jeg hadde en føling i fjor, det hadde vært en snittempratur på 28 grader og kroppen min ville ikke fungere skikkelig, det tok 2 minutter fra jeg var fin til jeg var i kjelleren, men i ekte Roskilde-spirit kom det en diabetiker forbi med måleapparatet sitt og målte meg samtidig som campen min tilkalte vaktene.
Slike ting skjer bare på Roskilde og det er derfor jeg drar tilbake.
- Christine
